Over den okkuperte Vestbredden er betongsjekkpunkter, skillemurer og soldater en påminnelse om unnlatelsen av å bygge fred mellom israelere og palestinere siden den historiske Oslo-avtalen ble undertegnet for 30 år siden denne uken. Avtalen, ment som et midlertidig tiltak for å bygge tillit og skape rom for en permanent fredsavtale, har for lengst frosset fast i et system for å håndtere en konflikt uten noen tilsynelatende slutt i sikte.
Over den okkuperte Vestbredden er betongsjekkpunkter, skillemurer og soldater en påminnelse om unnlatelsen av å bygge fred mellom israelere og palestinere siden den historiske Oslo-avtalen ble undertegnet for 30 år siden denne uken.
Avtalen, ment som et midlertidig tiltak for å bygge tillit og skape rom for en permanent fredsavtale, har for lengst frosset fast i et system for å håndtere en konflikt uten noen tilsynelatende slutt i sikte. Med Vestbredden i uro, en nasjonalistisk regjering i Israel som avviser enhver utsikt til palestinsk stat, og den islamistiske bevegelsen Hamas som spenner muskler utenfor sitt hjem i Gaza, ser utsiktene til fred ut som like fjerne som de noen gang har vært.
Når den 87 år gamle palestinske presidenten Mahmoud Abbas drar, vil et tomrom stå igjen som kan bringe krisen på spissen. – Vi er på slutten av en æra både i Palestina og Israel og sannsynligvis i regionen som helhet, sa Hanan Ashrawi, en sivilaktivist og tidligere talsperson for den palestinske delegasjonen til fredsprosessen på 1990-tallet.
'Hele den generasjonen - den epoken med å snakke om gjensidig anerkjennelse, to stater, forhandlet oppgjør, fredelig løsning - som går mot slutten i Palestina,' sa hun. Få på hver side tror det er noen realistiske utsikter til en tostatsløsning, med et uavhengig Palestina som eksisterer side om side med Israel. Ideen er nå bare en 'praktisk fiksjon', sa Ashrawi.
Med barrierer som holder de to sidene fra hverandre på Vestbredden, stort sett under israelsk militær kontroll, har unge israelere og palestinere vokst opp med å vite lite om hverandre siden den første avtalen ble undertegnet 13. september 1993. 'Oslo og jeg ble født som samme år,' sa Mohannad Qafesha, en juridisk aktivist i den sørlige byen Hebron. 'For meg ble jeg født og det var sjekkpunkter rundt meg, rundt huset vårt, hvis jeg drar hjemmefra og drar til byen for å besøke vennene mine, måtte jeg krysse et sjekkpunkt.'
I følge FN-tall er rundt 700 000 jødiske bosettere nå etablert over Vestbredden og Øst-Jerusalem, kjernen i enhver fremtidig palestinsk stat, og bosettingsbyggingen går raskt fremover. Anslagsvis 3,2 millioner palestinere bor på Vestbredden og 2,2 millioner i Gaza. Vold de siste 18 månedene har sett at dusinvis av israelere, inkludert sivile og soldater, ble drept i angrep fra palestinere på Vestbredden og Israel, og frekke angrep fra jødiske bosettere på palestinske byer og landsbyer.
Nesten daglige angrep fra israelske styrker har drept hundrevis av palestinske krigere og mange sivile, mens en rekke nye militante grupper har dukket opp i byer som Jenin og Nablus med liten tilknytning til den eldre generasjonen palestinske ledere. – Jeg har aldri sett Vestbredden slik den er i øyeblikket, jeg har vært inn og ut herfra i nesten 30 år, og jeg har ikke sett det verre, sa FNs spesialkoordinator Tor Wennesland på en konferanse denne uken.
Strukturene skapt av Oslo-avtalen forblir likevel på plass som hovedrammeverket for forholdet mellom israelere og palestinere i mangel av noe bedre. De palestinske myndighetene forblir Israels foretrukne, om ofte mistrodde, partner, selv om de mistet kontrollen over Gaza da Hamas brøt ut i 2007. Men avhengig av utenlandske midler, uten valgmandat og upopulær blant sitt eget folk, er de fanget mellom sine roller som representant for palestinerne og samtalepartner med Israel.
'Den er veldig svak, den er veldig dårlig, men denne avtalen eksisterer fortsatt,' sa Michael Milshtein, en tidligere tjenestemann for COGAT, det israelske militærorganet som ble opprettet etter Oslo for å koordinere mellom Israel og den nyopprettede PA. MIDLERTIDIG
Undertegnelsen av avtalene førte til en kort periode med optimisme, symbolisert ved bildet av den palestinske lederen Yasser Arafat og Israels statsminister Yitzhak Rabin, overvåket av USAs president Bill Clinton, som håndhilser på plenen i Det hvite hus. Rabin ble myrdet av en høyreorientert israeler i 1995, mens Arafat døde i 2004. For Yossi Beilin, en tidligere justisminister og israelsk forhandler, kom avtalens manglende evne til å skape fred fordi påfølgende israelske regjeringer foretrakk å snu det som opprinnelig var en midlertidig våpenhvile til en permanent status quo.
Med det israelske samfunnet splittet av striden om statsminister Benjamin Netanyahus forsøk på å dempe makten til Høyesterett, virker utsiktene til enhver samordnet fredsinnsats fjerne. 'Den nåværende regjeringen i Israel viser ingen tegn til vilje til å gå for en permanent avtale. Så de som snakker om en permanent avtale vil måtte snakke om fremtidige regjeringer,' sa Beilin, en tidligere Arbeiderparti-politiker.
Israelske tjenestemenn frykter at når Abbas går, vil døren være åpen enten for et press fra Hamas inn på Vestbredden, hvor de er stadig mer aktive, eller for anarki når rivaler for ledelsen kjemper ut. Men mens flere på israelsk regjeringsside har snakket åpent om å annektere hele Vestbredden, har de praktiske vanskelighetene ved et slikt grep vist seg uoverkommelige.
Allerede palestinere, og en rekke internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner, anklager Israel for å drive et apartheidsystem på Vestbredden. Israel og dets allierte, inkludert USA, avviser denne anklagen, men annektering ville tvinge den til å finne en måte mellom å gi palestinere en status som tilsvarer israelere som ville endre Israels karakter som en jødisk stat eller tildele dem en separat status som er uforenlig med et demokrati.
'Vi er begge her og vi er begge her for å bli,' sa 29 år gamle Rotem Oreg, fra den liberale tenketanken Israel Democratic Alliance. 'Så vi må finne ut en måte, en, for å bli i samme land, to, uten å drepe hverandre, og tre, samtidig som vi opprettholder en jødisk demokratisk stat.' (Ytterligere rapportering av Ali Sawafta i Ramallah, Rami Amichay i Tel Aviv; Redigering av Angus MacSwan)